Heisann!
Jammen meg er det blitt oktober. Ja, ja, det går vel an å blogge litt om den fantastiske fjellturen Katherine, Balder og jeg hadde den 27. september lell. Katherine hadde skolefri, og vi fikk lyst til å gjøre alvor av noe vi hadde snakket om en stund; nemlig ta en tur til fjells.
Været var F*A*N*T*A*S*T*I*S*K, så det var ikke noe å stusse på. Vel, om en ser bort i fra mine skadde bein. Har egentlig fått forbud mot turer i bratt terreng ettersom akillessenen på venstre fot kan ryke når som helst... Men regler og sånn er da vel til for å brytes i blant? Rett og slett ta sjansen - og nyte øyeblikket? YEPP!
Her er turen vi gikk; markert med rødt. Den lysegrønne sirkelen viser hvor vi rastet før vi gikk ned igjen.
Tysnessåta er det høyeste fjellet på Tysnes - en av flere øykommuner i Sunnhordland. Det hadde vært kjekt å stå på toppen der en gang. Kanskje vi neste gang går helt til topps? Det vil tiden vise. Vi gikk til fjells for turen sin del, for å kose oss. Ikke for at vi absolutt skulle til topps. Det ble da noen "topper" på veien likevel :-)
Turområder på Tysnes finner du her.
På veien over fjellet mellom Uggdal og Onarheim svingte vi av til Solheim, og kjørte oppover en smal svingete vei. Vi er vant til smale, svingete veier, men denne er
virkelig smal og svingete!
Katherine er ivrig der hun trasker avgårde på traktorveien.
Balder måtte uti Dalsæterelven både på vei opp og ned. Det var visst godt å få kjølt seg ned litt :-)
Høstfarger :-)
Hverdagsjag og mas kobles helt ut når en vandrer på tur...
Nå begynner alvoret, etter å ha gått opp Solheimsdalen. Skjoldeliane next :-)
Vi kjørte til Solheimsdalen ettersom det er den minst bratte "inngangen" til Tysnes-fjellene. Jammen er det fint der også da. Se bare utsikten ned mot Singelstad og Singelstadvatnet, på vei opp mot Solheim hvor vi kan parkere ved Skjolda gård. Der starter turen ved ca. 300 moh.
Singelstadvatnet og Singelstad (til høyre)
Brekkelven
Balder på vei oppover mot Malkenesdalen
Ikke noe å si på utsikten nei. Grovatnet i bakgrunnen, og blånene er Kvinnheradsfjellene.
Solheimsdalen
Skjoldeliane, oppover mot Malkeneshaugen; Katherine og Balder i fint driv.
Fra parkeringen går det en lett gjengrodd traktorvei innover og oppover mot Grovatnet. Vi passerte Brekkelva, Gjermevatnet og Dalseterelva på vei opp mot Skjoldeliane. Deretter bar det bratt opp et stykke mot Malkenesdalen. Etter en liten rast ved den lille hytten på Malkeneshaugen, vandret vi videre oppover Malkenesdalen. Utsikten var helt fantastisk i et utrolig flott høstvær med strålende sol!
I Malkenesdalen, på vei opp mot Såtefjellet (hvor jeg glemte å ta bilde!!!)
Balder tar en pust i bakken og gir sikkert blanke i hele utsikten ;-)
Den lille hytten på Malkeneshaugen
I Malkenesdalen
Malkeneshaugen
Der nede var vi, mamma! :-)))
Jeg var imponert over Katherine oppover bratthenget. Klaget ikke en eneste gang, men spratt oppover som reine fjellgeiten. I rake motsetning til undertegnede som var sjeleglad for at inhalatoren var i lommen der jeg pustet og peste oppover... Jada, det er ikke tvil om at en har godt av en tur i ny og ne! Det var ikke mange småbekker oppover, så jeg var glad jeg hadde med rikelig drikke. Ikke minst til godgutten Balder som slet i varmen. Den kalde vinden på toppen kjølte ikke Islandshunden nei...
Øverst i Skjoldeliane er det murt opp noen fine benker. Super rasteplass :-)
Jeg har aldri gått til fjells fra Solheimsdalen før, så jeg var litt spent på hvordan det ble å finne stien. Det var ikke akkurat flust med T'er, men det gikk da på et vis. Oppe i Malkenesdalen var det satt ned brøytestikker, så vi kunne følge dem også. Men jammen meg er jeg glad jeg hadde kart med. Da gikk det fint å orientere seg.
Jammen godt med en god pause :-)
Katherine knipset med mobilen, så her er beviset. Jeg var der jeg også, hehe
To veldig glade jenter :-)
(Se bort fra hummerfargen til undertegnede...hehe)
Vi var nære (ca. 625 moh) toppen på Såtefjellet (650 moh) da vi bestemte oss for å snu siden vi ikke startet turen før kl. 11. Det mørkner så fort nå gitt. Og siden jeg var alene med Katherine og Balder, syntes jeg det var best å gi seg mens leken var god. Vi gikk ned igjen til utsiktspunktet ved den lille hytten på Malkeneshaugen. Der tok vi oss en god pause og koste oss med rundstykker, Kvikklunsj (selvfølgelig), frukt og vann. Balder fikk godbiter og var superhappy, hehe Utsikten var upåklagelig, og stemningen god. Det var bare en ting som manglet på at det hadde vært perfekt; sjømannen er i Afrika, og var derfor ikke med på tur... Men neste gang, Steffen ;-)
Se! - der var vi mamma! :-)
Det er tungt å gå OPP, men jammen meg er det nesten så en lengter litt etter oppoverbakke når en går NED igjen. Det er krevende når balansen er nærmest fraværende, og en er faretruende nære å snuble hulter til bulter utfor bratthenget. Ja, ja, litt spenning skal det være :-)
Støle, trøtte bein skal snart få hvile...
Jammen var det godt å komme frem til bilen som sto i solsteiken. Den måtte luftes før jeg satte Balder i buret, så kokvarmt var det. På hjemvei var vi trøtte, glade og veldig fornøyd med oss selv, tjihi :-D Steffen har noe å glede seg til, for når vi satt der ved utsikten kom det så kjekt: "Når pappa kommer hjem kan vi ta med lavvoen og overnatte her oppe!" Det gjenstår å se hva det blir til, men det høres koselig ut :-)
I skrivende stund blåser det stiv kuling ute, og det PLASKREGNER. Jammen deilig å kunne se på alle disse bildene og drømme seg bort litt. Dette blogginnlegget har vært planlagt en stund, men dagene fyker... Ikke ukjent sier du? Vel, når husets eneste tv ryker, da er det utrolig hva en får gjort.
PS!
Jeg ser at bildene er litt hulter til bulter i rekkefølge.
Men pytt; det er samme turen alt sammen ;-)
